Dialog 2

Vidrekommende 2.

(Sahne: istanbul’un bir sokağı)
(Sene: Istanbuls gate/ en gate i Istanbul)

Ahmet: Ayşe, sen değil misin?
            Er du ikke Ayse?

Ayşe:   evet, benim. Siz, kimsiniz?
            Ja, jeg er. Hvem er De?

Ahmet: ben Ahmet. Ahmet Kulaksızoğlu. Hatırladın mı?
            Jeg er Ahmet Kulaksızoğlu. Husket du?

Ayşe:   Ahmet Kulaksızoğlu……….Aa, tabii, lisede beraberdik, değil mi?
            Ahmet Kulaksızoğlu.............Aa, Selvfølgelig, Var vi ikke på samme gymnas?

Ahmet: hayır, lisede beraber değildik çünkü ben, Vefa Erkek Lisinde öğrenciydim, sen ise İstanbul Kız Lisesindeydi.
            Nei, vi var ikke på samme gymnas, for jeg var elev på Velfa Guttegymnas, mens du var på                   Istanbul jentegymnas.

Ayşe:   Doğru ya, haklısın. Peki, o zaman seni nereden tanıdım?
            Men det er jo sant, du har rett, vell, i så fall hvor kjenner jeg deg fra?

Ahmet: Lise yıllarında komşuyduk, aynı apartmandaydık, Süleymaniye mahallesinde.
            I gymnasårene var vi naboer, vi var i samme blikk, Süleymaniye kvartalet var vi.

Ayşe:   Eee…tabi ya, sen Hayriye teyzenin oğlusun, değil mi?
            Eee....selvfølgelig, er du ikke Tante Hayriyes sønn?

Ahmet: tamam, buldun. Sen de Abdülsettar amcanın kızısın.
            Ok, du har funnet det. Og du er onkel Abdülsettar datter.

Ayşe:   evet, tabi, seni şimdi hatırladım. Ne var ne yok?
            Ja, selvfølgelig, nå husker jeg deg. Hvordan har du det?

Ahmet: işte liseden sonra üniversiteye girdim, İstanbul Üniversitesi Edebiyat Fakültesi Türkoloji Bölümünden mezun oldum, sonra iş aradım, bana Diyarbakır’da bir iş verdiler. Gittim, baktım, biraz çalıstım fakat işi beğenmedim, sonra İstanbul’a döndüm. Ya sen ne yaptın?
            Vell, etter gymnaset, kom jeg inn på universitetet. Istanbul Universitet, litteratur fakulitetet                  avdeling for Tyrkologi, ble jeg uteksaminert. Etterpå søkte jeg arbeid. I Diyarbak fant de en                jobb til meg. Jeg dro, jeg så, jeg jobbet litt, men jeg likte ikke arbeidet. Etterpå kom jeg                        tilbake til Istanbul. Hva har du så gjort?

Ayşe: beni her hangi bir üniversiteye veya yüksek okula göndermediler. Annem bana ev işleri öğretti, sonra da evlendim.
            De sente meg ikke til et universitet eller høyskole. Min mor lærte meg husarbeid, etterpå giftet             jeg meg også.

Ahmet: evlendin mi? Ya kocam kim?
            Giftet du deg? Men hvem er ektemannen din?

Ayşe: Metin- bizim apartman(ımız) da Metin adlı bir çocuk vardı ya, onunla evlendim. Fakat sonra ayrıldık.
            Metin- Det var en gutt med navnet Metin i våres leiegård. Med han giftet jeg meg. Men                      etterpå ble vi skilt.

Ahmet: ayrıldınız mı? Neden? Mutlu değil miydiniz?
            Ble dere skilt? Hvorfor? Var dere ikke lykkelig?

Ayşe:   aslında mutluyduk da, Metin’in annesi çok kötü bir insandı, sebep oydu yani.
            Egentlig var vi lykkelig, Metins mor var et veldig ondt menneske, det var altså grunnen.

Ahmet: anladım. Çok geçmiş olsun. Çocuklarınız var mı?
            Jeg forstår. Det var veldig trist å høre. Har dere noen barn?

Ayşe:   allahtan yok, çocuğumuz olmadı. Ya sen?
            Heldig vis ikke, vi fikk ingen barn. Og du?

Ahmet: ben evlenmedim. Ne gereği var?
            Jeg er ikke gift. Hva er vitsen/ finnes det noen grunn?

Kausativ-/årsaksform: -Dır/-t/-Ir/-It/-

Kausativ-form er en form av verbet hvor det i forhold til grunnverbet kommer inn et nytt subjekt som forårsaker eller besørger at handlingen blir gjort, eller som lar handlingen skje:

Adam öldü= Mannen døde

Mehmet adamı öldürdü= Mehmet fikk mannen til å dø/Mehmet drepte mannen

Terzi elbiseyi dikti= Skredderen sydde dressen

Teyziye elbiseyi diktirdim= Jeg fikk skredderen til å sy dressen/ jeg lot skredderen sy dressen

På Tyrkisk angies ja/nei spørsmål med partikkelen –MI

Den følger foran personendelser ved finitte verbformer av partisippet “å være”.

Hvis det er et spesielt ledd i setningen som er gjenstand for spørsmålet, står –mI etter dette leddet i setningen.

asker mıyım? = Er jeg soldat?

Evde mıydım? = Var han hjemme?

yazmıyor muydun? = Holdt du ikke på med å skrive?

Nektelse på Tyrkisk:

- mA:   Nekter verbet, og settes på verbstammen: Gelmidi= han kom ikke

Değil:   Brukes oftes sammen med “ å være”. Når det er noe du ikke har/er: Asker değilim= jeg er ikke soldat

Yok:     Eksisterer ikke/finnes ikke/ har ikke. Dette er om ting som eies av en annen gjenstand:             Cebimde beş kuruş yok= jeg har ikke fem øre i lomma

sIz:       Brukes når du snakker om at noe er UTEN noe: Ben mantarsız pizza istiyorum= jeg ønsker en          pizza uten sopp.

Fortid av verb:

-DI: angir fortid som er avsluttet
-(I)yor: Presens/aktiv
-mIş: annenhands informasjon
-sA: Markerer betingelser

Setter du disse på “å være” blir det:

Har vert		Var	Var visstnok	Dersom ......var
-(y)DIm	Jeg var	-(I)yordum	-(y)DImIşIm	-(y)DIsAm
-(y)Dın	Du var	-(I)yordun	-(y)DImIşIn	-(y)DIsAn
-(y)DI	Han/Hun/Det var	-(I)yordu	-(y)DImIş	-(y)DIsA
-(y)Dık	Vi var	-(I)yorduk	-(y)DImIşIz	-(y)DIsAk
-(y)DınIz	De (du) var	-(I)yordunuz	-(y)DImIşsInIz	-(y)DIsAnIz
-(y)DIlAr	De var	-(I)yordular	-(y)DImIşlAr	-(y)DIsAlAr

Gördüm= jeg har sett                                                    Görüyordum= jeg så
Gördün= du har sett                                                     Görüyordun= du så
Gördü= han/hun har sett                                               Görüyordu= Han/Hun så
Gördük= vi har sett                                                      Görüyorduk= vi så
Gördünüz= De/du har sett                                             Görüyordunuz= De/du så
Gördüler= de har sett                                                    Görüyordular= de så

Eiendomsendelse/possesivsufiksene:

Dette viser hvem subjektet tilhører. Altså hvem som eier hva.
det er en eierform.

(I)m	Min	lArIm	Mine
(I)n	Din	lArIn	Dine
(s)I	Hans/hennes/dets	lArI	Hannes/hennes/dets
(I)mIz	Vårt	lArImIz	Våres
(I)nIz	Til Dem	lArInIz	Dems
lArI	Til dere	lArI	deres

Evim= mitt hus
Evi= hennes/hans hus
Evlerimiz= Husene våres

Du har også eiendomskasus, genetiv: –(n)In

Genetiv er i Tyrkisk nært knyttet til eiendomsendelser. Genetivet angir i prinsippet en eier, og har altså som hovedfunksjon å bestemme et annet substantiv.
På samme måte som vi bruker –s på norsk, bruker Tyrkerne -(n)In. (mannenS= adamIN)
Etter vokal setter vi på en –n, og I indikerer en høy vokalharmoni.
Men som vanlig så bruker Tyrkerne denne endelsen litt mer enn vi gjør på norsk.
Genitiv angir en EIER , og hovedoppgaven til genitiv er å bestemme et annet substantiv:

Mehmed'in evi= Mehmets hus. D.O.: Mehmets sitt hus

Bu ev Mehmed'in= Dette er Mehmets hus.

Izafet:

A) Adjektiv+substantiv => Det siste elementet får ikke eiendomsendelse:
Genç adam= ung mann
Büyük bir ev= et stort hus

b) Substantiv+Substantiv => Med det første i genitiv og det andre med eiendomsendelse:
Adamın ev= mannens hus
Haftanın günleri= Ukas dager

c) Substantiv+Substantiv => Nominativ + eiendomsendelse=> SAMMENSATTE ORD
Altså når et substantiv bestemmer et annet, uten å stå i eiendomsforhold til det.
Yatak odası = soverom
Okuna kitabı= lese bok

Det er nesten umulig å bryte opp en izafet konstruksjon av c-typen.
Derfor blir: Yeni Türk dili dergisi= det nye tidsskrift for tyrkisk språk
Som på norsk kommer adjektivet først: yeni= ny
Türk=i nominativ
dergisi= eiendomsendelse
Dili= beskriver hvilket tidskrift det er

“Ne mutlu Türküm diyene sözü= Hva lykke for den som kan si: JEG ER TYRKER”

Når vi danner disse izafet kpnstruksjonene kan vi bare bruke èn eiendomsendelse:
Ankara lisesi= Ankara gymnaset
Kız lisesi= pikegymnas
Ankara kız lisesi= Ankara pikegymnas

Olmak= å bli
Var= eksisterende (there is/are)
Yok= Ikke eksisterenede (there is/are not)

På tyrkisk er det ingen ord som direkte oversatt betyr “å ha” på måten vi bruker det på norsk.
I stedenfor bruker de Var/Yok, som man kan tenke seg at betyr “DET HOS deg/han/det osv”

Sammen med var og yok må vi bruke genetiv og eiendomsform for å henvise til hvem som har hva.

I mange situasjoner kan du høre tyrkerne svare på ja/nei spørsmål (på norsk) med enkelt var/yok.
Det kan være spørsmål når du står i kassa “har du medlemskort?” “yok= det er ikke hos meg/det finnes ikke/det eksisterer ikke”

Benim araba on var= Jeg har ti biler
Masada bir çiçek var= Det er en blomst på bordet
Cebimde beş kuruş yok= Jeg har ikke fem øre i lomma
Bir şey ya vardır ya da yoktur= enten finnes en ting, eller så finnes de ikke
Bakkalda tuz yokmuş= Det finnes visstnok ikke salt i butikken

Å forklare verbet OLMAK er utrolig vanskelig. For det kan brukes så forskjellig, og det er vanskelig å lære seg når det skal brukes. Det kan brukes for å gjøre en handling aktiv.
Den mest vanlige måten å bruke den på er ved å danne SOM- eller AT- setninger.

Mehmet'in burdaki bir evi var= Mehmets hus er her
Mehmet'in burdaki bir evi olduğunu söyledim= Jeg sa at Mehmets hus var der.

Siden man ikke kan bøye VAR med kort infinitiv eller partisipp, bytter man ut var med olmak.  Man kan nesten si at Olmak= to become, og Var= to be, altså, olmak er aktiv, mens Var er passiv.